er eit særs interessant tema som er relevant for alle uansett om dei er klar over det eller ikkje. Før desse vekene med undervisning omkring motivasjon var ikkje dette eit område eg sjølv hadde reflektert mye over. Til tross for det er det eit uttrykk som ligg godt forankra i språket mitt. Kor ofte har eg ikkje sagt at eg ikkje har motivasjon til å til døme trene eller gjere leksene. Så, kva er eigentleg motivasjon? Påverka av Imsen og undervisninga vi har hatt på skulen vil eg sei at for meg betyr det noe liknande som:
Det som får meg til å sette i gang med ein aktivitet, og halde fram med denne aktiviteten, eller ta ein slutning basert på vurderingar rundt mine interesser og oppnåing ved å gjennomføre.
Det vil seie at ved å vurdere, bevisst eller ubevisst, kva eg sjølv får ut av å gjennomføre ein bestemt aktivitet , får eg fram lysten til å gjere det. Dette er i tråd med forventningar til kva eg vil oppnå i sjølve prosessen og etterpå. Har eg store forventningar til at aktiviteten vil føre til noe bra for min del, har eg lettare for å gjennomføre aktiviteten, og det vil gå lettare. I tillegg må eg vere interessert i aktiviteten, det er vanskelig å vere motivert for å gjere noe totalt uinteressant, til døme å mekke bil for min del. Heldigvis finnes det som regel ikkje ein person som har alle dei same interessene, og dersom bilen min stopper er det mange som vil bli glad for å få mekke på han.
Ta eit eksempel på motivasjonsprosessen: når ein skal skrive blogg, om det er om motivasjon eller ikkje, spiller motivasjonen ein stor rolle. Eg har brukt lang tid på å arbeide meg opp motivasjon til å sette meg ned for å skrive nett denne bloggen. Då har eg sjølv vurdert om utbytte av å skrive han er verdt tida eg vil bruke. Eg har vore redd for at eg ikkje ville klare å skrive noe fornuftig utan å bruke heile helga. I tillegg kjem andre faktorar inn, slik som den høgare motivasjonen for å sitte og sjå på tv i staden for, fordi det er kjekkare, om enn mindre innbringande. Ein kan sjå min prosess i samanheng med dei to grunnleggande tendensane i prestasjonsmotivasjonen, nemlig redselen for å mislykkes mot lysten til å få det til. I dette døme kan ein sjå svart på kvitt at lysten til å lykkes heldigvis overvann angsten for at eg ikkje skulle lykkes.
Tidlegare erfaringar har nok også hatt noe å sei, eg veit jo med meg sjølv at eg alltid klarer å klore ned noe på papiret, sjølv om det ikkje er noen prisvinnande tekst. I tillegg veit eg kor godt det kjennest når eg endeleg kan legge bloggen ut. Eg er òg viss på at dersom eg ikkje tek meg sjølv i skinnet og sett i gang med skrivinga vil det få konsekvensar for resten av helga og for ein framtidig karakter i faget. Men Atkinsons modell (Imsen, 2008) viser òg kor viktig sjølvfølelsen for eigne evner er. Her er det dei middels vanskelege oppgåvene som gjev den optimale motivasjonen. Oppgåvene som en veit er for vanskelege har ein aldri noe håp om å klare og dei enkle skaper ikkje noen utfordring, og dermed heller ingen motivasjon. Å sitte med enkle oppgåver blir rett kjedelig, motivasjonen blir skapt i det ein får noe å strekke seg mot, den ligg i det å sjå utfordringa og følelsen ved å overkomme ho. For min eigen del kan ein si at denne oppgåva virka som ein utfordring for meg, eg visste eg kunne klare å skrive noe samtidig som det ikkje var for enkelt. Eg føler eg må nemne at for svake elever gjeld ikkje Atkinsons modell på same måten, da må ein sjå samanhengen mellom modellen for angsten for å mislykkes vs lysten til å lykkes. For desse er det dei middels vanskelege oppgåvene som utgjer problemet, fordi det er desse oppgåvene andre forventar at dei skal få til. Sjølv føler dei ein sterk angst for å misslykkes med nett desse oppgåvene fordi det ikkje er så sjølvklart at dei vil få dei til. Dei vanskelege oppgåvene utgjer derimot ikkje noen trussel dersom korkje dei sjølv eller andre har forventningar om at dei vil løysa dei.
Så kjem spørsmålet om det var indre eller ytre motivasjon som hadde utslaget for at eg begynte aktiviteten. Målet om ein god karakter samt fri resten av helga var ein sterk ytre motivasjon, eg såg desse to lønningane som noe eg gjerne ville oppnå. Dei var nok med på å dra meg ut av sofaen, og hjelpte meg med å sjå målet klart for meg. For å ha eit klart mål å arbeide fram mot er nok utslagsgivande med tanke på sterk motivasjon, eg trur sjølv at eg arbeider hardare og kan helde på motivasjonen lengre dersom eg strekker meg mot eit klart mål. Men ein kan heller ikkje glømme indre motivasjon, som oftast representert ved ein god sjølvfølelse. Det å vite at ein føler seg bra etter aktiviteten er òg ein sterk motivasjon, og berre det å vite at ein gjer noe bra for seg sjølv. Eg visste at eg ville vere nøgd med meg sjølv etter å ha skrivi bloggen ferdig, og at eg ville ha betre samvit resten av helga. Det er viktig for alle å ha det bra med seg sjølv og ha ein god samvit, og dersom ein veit at det vil vere resultatet etter aktiviteten vil ein sannsynlegvis føle seg bra medan ein held på òg.
Når ein skal ta motivasjonslæra med seg ut i skulen er det eg trur er viktigast å bli kjent med elevane sine. Motivasjon er individuell, noen blir motiverte av målet om ein god karakter, mens for andre spiller ikkje desse ein rolle i det heile tatt. Kva type motivasjonsmiddel ein kan nytte seg av kjem an på kvar enkelt elev. Noen gonger kan det fungere fint med litt ytre motivasjon for å tenne ei heil klasse, men da må det vere noe alle sett stor pris på. Ein fritime til forskjellige aktivitetar, eller eit mål om ein klassetur kan fungere på alle, men lovnad om tid til å teikne kan verke lite motiverande på dei som ikkje liker å teikne. Motivasjon må tilpasses, og det beste vil etter min meining vere om indre motivasjon er det som styrer elevane, uavhenging av ytre. Slik unngår ein stadige forventningar om løning, og at fokuset blir tatt vekk frå prosessen. For arbeidet med sjølve aktiviteten må ikkje overskygges av lønninga ein får til slutt, da sklir ting fort ut, og ein vil ende opp med dårleg arbeid og dårlege resultat.
Kanskje ble min prosess litt overskygga av mitt ønske om å bli ferdig slik at eg kan ut og gå på ski. Forhåpentlegvis står det no noe fornuftig her òg. Motivasjon er ein merkeleg ting, påverka både innanfrå og utanfrå. Her finnes ein gryterett av forventningar, bestikkingar, sjølvbilete, interesser, redsler og vurderingar. Å motivere seg sjølv kan vere vanskeleg til tider, så eg kan berre tenke meg korleis det vil vere å motivere ei heil klasse. No treng eg motivasjon til å motivere…
5 kommentarer:
Hei Heidi:-)så var det tid for utdeling av 2 stjerner og et ønske!
Jeg gir deg den første stjernen, for at du bruker interesse for aktiviteten som eksempel.Jeg tror også, at det er sers relevant for motivasjonen og ytelsen.
Også det å kjenne elevene for å kunne motivere de, er av stor betydning.Tror det er der hemmeligheten ligger når det gjelder å finne motivasjonsfaktoren til den enkelte. Som sagt før, alle er vi forskjellige.
Den andre stjernen for du, for at du beskriver Atkinsons modell med egne ord. Det på en slik måte at det er forståelig, en trenger ikke bruke oversettelse for å skjønne hva Atkinson vil vise med modellen.
Egentlig kunne jeg,slik jeg ser det, delt stjerner ut i fleng til deg Heidi :-) Jeg synes at hele bloggen er veldig reflektert, du skriver om hva som skal til for å motivere deg selv. Hva du tror skal til for å motivere elever. Har gode eksempler på ytre og indre motivasjon. Jeg er kjempeførnøyd.
Det jeg sliter med er, at jeg må komme med et ønske.Det fordi jeg synes du dekker det meste. Og fordi jeg synes ikke, at jeg selv har stor nok kunnskap til å forlange noe som helst av deg. Men det må gjøres, ellers har jeg ikke gjort min jobb i forhold til deg.
Så mitt ønske er dette: har du en idè om hvordan du skal motivere en hel klasse? I så fall tar jeg imot tips ;-)Ja, du får mange smilefjes også. For dem har jeg tro på :-)
Hei Halgerd!
Tusen takk for stjernene:) nå ble jeg veldig glad! Motet steg slik at jeg følte meg stor nok til å lese ønsket også;)
Som svar på det du ønsker deg, tror jeg nok at jeg må si jeg trenger tid ute i praksis for å finne ut mer! Jeg tenker selv med skrekk på det å skulle motivere en hel klasse. Men i bunn og grunn tror jeg det handler om å kjenne klassen sin godt nok til å vite hva de blir motivert av.
Og så er det nok enklere å bruke ytre motivasjon dersom man skal rekke hele klassen. Da kan de gå sammen om et felles mål. Indre motivasjon kan være så forskjellig fra individ til individ. Hva som gjør oss glade varierer jo mellom alle. Jeg tror jeg har litt troen på en slags sosial behaviorisme akkurat på det her. Felles straff og belønning til hele klassen;)
Meeen, jeg må jo si at jeg ikke egentlig har troa på at det er mulig å motivere samtlige i en klasse. Men mindre man har en utrolig sammensveisa gjeng som vil det beste for alle. Det er som regel alltid noen som ikke bryr seg, eller som vil ødelegge for de andre. Vanskelig tema det her, håper at jeg vil lære noe fra erfaring i praksis:) Og gjør jeg det, skal jeg si ifra!
Det er interessant at du brukar bloggskrivinga og deg sjølv som utgangspunkt for dette innlegget om motivasjon. Innlegget får dermed eit metapreg og det er bra.
Her får du blant anna fram at dei ulike motivasjonsformene har lett for å gli over i kvarandre.
Du har også rett i at motivasjonstiltaka må tilpassast den enkelte elev, dette er heilt klart ei både viktig og stor utfordring. Har du nokre tankar omkring korleis du kan arbeide med dette i praksis? Kor vil du for eksempel starte?
Hei Steinar:)
Jeg tror at dersom du skal klare å tilpasse motivasjonstiltakene til hver enkelt elev, må du kjenne dem skikkelig. Man må bruke den kunnskapen man har om hver enkelt elev og deres interesser, og forsøke å motivere dem på denne måten. I tillegg tror jeg det er viktig å sette opp individuelle mål sammen med hver elev, og å sette fokus på måloppnåelsen.
Jeg tror at for oss i prakis vil det nok være ytre motivasjon som vil fungere best, ettersom kunnskapen om elevene er noe begrenset. Og så tror jeg det er lett å ty til straff som motivasjon, å true med forskjellig for å få dem til å gjøre som man vil. Dette er ikke den ideelle måten å motivere elevene på, men kanskje den eneste dersom man ikke kjenner elevene.
Jeg tror at vi som praksisstudenter vil få mye ut av å sette seg ned med elevene og snakke med dem om målene de har satt seg. Slik kan vi prøve å tilpasse motivasjonen til disse, og oppmuntre eleven til å fortsette mot målet sitt.
Ja, kanskje du kan ta ein elevsamtale, type "light" i praksisperioden for å bli bedre kjent med (noen av) dem?
Legg inn en kommentar